Dette året synes jeg har gått usedvanlig raskt! Synes ikke forrige nyttårsaften er mer enn ett par måneder unna, men så er det jaggu 1 år siden allerede. Hva har vi brukt alle disse dagene på egentlig?

Januar var en sprengkald måned, nok en gang. Vi hadde rikelig med snø, og temperaturene lå rundt -20 grader. Brr! Nikolai begynte så smått å utforske verden fra oppreist stilling, men var langt unna å bruke gåingen like aktivt som krabbingen. Han gikk ukentlig hos fysioterapeut på grunn av hypermobilitet og sen motorisk utvikling, og viste god fremgang. Eksemet var utrolig hissig, og lagde masse trøbbel i form av søvnløse netter og stygge infeksjoner. Vi var på hyttetur med gode venner, og pakket ivrig til kommende Sri Lanka-tur.

Februar startet Nikolai og jeg med tærne begravet i kritthvit sand, og en utsikt over det indiske hav. I 19 dager nøt vi Sri Lanka. Det var fantastiske dager, selv om savnet etter de hjemme var sterkt tilstede. Det var en kald overgang å komme hjem, men enormt godt å få se mann og barn igjen. Nikolai var ikke så bra som forventet etter oppholdet, men hvertfall bedre enn han var da vi dro.

I mars var det endelig tid for utredning av Daniel. Han hadde gått i lange tider med kroniske mageproblemer og en vekst som hadde både stagnert og stoppet opp for over 1 år siden. Hele gutten var endevendt på jakt etter en årsak til plagene, men Cøliaki var det ingen som hadde tenkt på før jeg insisterte på å få han sjekket. Etter noen  tøffe dager på sykehuset kunne vi ikke annet enn å vente på svar. Jeg begynte på Grete Roede-kurs denne måneden, og startet på den lange ferden mot normalvekt.

I april var Joacim og jeg på vårt første samlivskurs i regi av Bufetat. «Hva med oss?». Et nyttig og flott kurs for foreldre til barn med ekstra behov. Vi lærte masse, og ble kjent med utrolig mange flotte mennesker. Vi fikk virkelig se ting i perspektiv, det finnes utrolig mange skjebner der ute. Visst har vi hatt tøffe tak, men vi skal ikke klage, tross alt. Våren begynte sakte, men sikkert å ta over, og vi var på mange flotte sykkelturer med hele familien. Nikolais hud ble stadig bedre, og vi gikk en langvarig god periode i møte. Emma lærte seg dessuten å strikke.

I mai kom endelig svaret vi hadde ventet på. Biopsien som ble tatt i mars viste funn som var forenelig med Cøliaki. Godt å få en diagnose, og svar på hva som har gjort gutten vår syk så lenge. Vi la over til glutenfritt kosthold, og brukte mye energi på å komme oss inn i dette nye. På 17 mai fikk Nikolai smake sin aller første is, og synes det var helt topp! Jeg dro på husmorferie med ei venninne, og fikk virkelig ladet batteriene. Anbefales!

I juni kom det et blaff av sommer, og vi fikk noen varme dager med lettere tøy. Nikolais hud var bedre enn på lenge, og vi kunne kutte ned på det strenge smøreregimet. Emma spilte mange fotballkamper, og scoret flere mål.

I juli var det ikke så mye sommervær å skryte av da heller, men vi hadde noen fine dager innimellom. Vi brukte en del tid i den nye parken i Drammen sentrum, og prøvde komme oss avgårde til stranda når temperaturen tillot det.  Da landet ble rammet av terror den 22. juli var vi i Trondheim på ferie, og det ble en litt amputert, men tross alt fin tur. Vi forberedte Nikolais barnehagestart, Emma fikk hull i ørene, og Daniel ble i stadig bedre form og humør.

August var tiden for barnehagestart for begge guttene. For Nikolai var det for første gang. Barnehagen var godt forberedt på å ta han i mot, og hadde fått innvilget ekstra bemanning de dagene han skulle være der. Vi hadde satt av 2 uker til tilvenning, men gutten imponerte stort, og greide seg alene der allerede på dag 4. Jeg kastet meg ut i arbeidslivet etter 2 1/2 år hjemme, og ble for alvor kjent med tidsklemma.Emma begynte spille tverrfløyte, og begynte med ukentlige spilletimer på musikkskolen.

September er bursdagsmåned her, både Emma og Nikolai er født da. Men før vi feiret Emmas bursdag var jeg på Kjerringsveiven sammen med to venninner. En fantastisk tur! Så var det bursdagstid for Emma som fylte 8 år. Feiringen ventet vi med til nærmere Nikolai sin toårsdag, og slo det sammen til dobbeltbursdag. Denne måneden kjøpte vi oss endelig ny sofa også. Nikolais hudkvalitet var fremdeles veldig god, men små endringer i huden varslet om at den beste tiden nå var over. Jeg sa meg ferdig med Grete Roede-kursing enn så lenge, med 15,7 kilo mindre å bære på enn ved kursstart i mars. Kostholdet opprettholdes, og det samme kan sies om vekta. Ingen oppgang, men heller ingen nedgang. Det er en tid for alt.

I oktober var Emma på sin aller første korpsøvelse, og synes det var veldig stas. Hun reiste til Trondheim helt alene for aller første gang, på høstferie hos (min) tante Bente. Nikolais eksem ga uttrykk for sin tilstedeværelse, og han hadde en ganske kjip allergisk reaksjon som følge av melkesøl på huden. Ungene greide overbevise sin mor om å få være med på Halloween, etter mange års motstand. Ungene synes det var kjekt, og moren synes det var en seig kamel å få ned. Vi var på oppfølgingskurs av «Hva med oss?», og traff igjen veldig mange av de vi ble kjent med å første kurset. Godt med litt oppfrisking av tingene vi lærte på første kurset, det er ikke bare, bare å endre på gamle vaner heller…

November kom med forsinket toårskontroll. Nikolai hadde vokst seg stor og fin, selv om det skortet litt (mye) på språket enda. Det  ble litt sykdom på oss denne måneden også, men det er da helt normalt for høsten. Vinteren lot vente på seg, men vi jobbet iherdig med julestemningen i anledning adventstiden. Vi så Blåfjell 2 på kino, planla julegaver, og koste oss med klementiner og levende lys her hjemme. Emma hadde sin første konsert på Musikkskolen, sammen kullet sitt.

Så var desember her. Ingen vinter å spore enda heller, men det var positivt for Nikolais hud. Vi har holdt eksemet helt under kontroll, mye takket være de uvanlig høye temperaturene. Jeg vant en nisseluekonkurranse, og fikk fine premier. Nisselua mi ble dessuten plassert på statuen av Wildenvey, i nabobygda her. Veldig gøy! Daniel fylte 5 år, og hadde karnevalbursdag. Spysjuka inntok heimen, og vi ble liggende langflat, én etter én. 10 dager forsvant i dragsuget, før juleforberedelsene kunne starte. Vi kom heldigvis i mål med både gaver og pynt, og hygget oss sammen med familie og venner hele jula.

Alt i alt har det vært et veldig fint år, uten de alt for store nedturene. Vi er veldig takknemlige for alt vi har, og føler absolutt ikke at vi kan klage. Hva ønsker vi for neste år? Hm… Jeg håper at Daniel begynner vokse mer i løpet av året, sånn at forskjellen på han og de andre guttene ikke blir så enormt stor når han skal begynne på skolen til høsten. Jeg håper at Nikolai skal få godt år uten de helt store eksemplagene. Litt sånn som i år, kanskje? Og så håper jeg at Emma fortsetter å være like skoleflink som hun er nå, og at hun fortsetter å kose seg med musikken, og utvikle talentet sitt.

Godt nyttår!!